Selv når man begynner å nærme seg mål (eller strengt tatt det man tror er målet), er man fryktelig langt unna. Det hører man lett ved å gå på konsert.
I går var jeg og hørte den norske trioen Subtrio med Svein Folkvord, Stein Inge Brækhus og Jon Pål Inderhaug sammen med den italienske trompetisten Paolo Fresu. Når det går lenge mellom hver konsert hender det jeg tror jeg har bra dynamikk hjemme. Det har jeg for så vidt også, sammenlignet med mange andre stereoanlegg.
I forhold til "the real thing" er jeg ikke i nærheten. Konserten i går var for øvrig fantastisk flott. Både spillet til trioen og Fresu var av topp, topp klasse, og Inderhaug sine anekdoter mellom låtene hadde gjort seg på en stand-up-scene.
Fra toppen og nedover: Stein Inge Brækhus, Jon Pål Inderhaug, Svein Folkvord og Paolo Fresu.
Først, gratulerer Roy Ervin med egen blog i to kanaler. Dernest var jeg ikke på konserten, men det minner meg om at jeg må ta rev i seilene å kaste meg ut i kulturlivet igjen.
SvarSlettVennlig hilsen
Jan P.
Levende musikk er alltid å foretrekke framfor å sitte foran anlegget, uansett anlegg. Jeg kan jo sende deg en melding neste gang jeg skal på konsert.
SvarSlettViktig poeng at hermetisk musikk aldri blir live, likevel kan det være veldig kos å høre god musikk på anlegg noen hakk over alt-i-ett-boksene til hvermannsen.
SvarSlettHelt klart, Rolf Inge, men som hifijournalister burde man strengt tatt vært på konserter så ofte som mulig. Selv kan jeg nok ikke skryte av mer enn mellom fem og ti i året.
SvarSlett