Hjerte hamret. Det hamret hardt, men totalt ute av rytmen til musikken som fylte hele rommet. Det lignet ikke noen ting jeg hadde sett. Eller hørt. Det var klart, det var som på ordentlig, og selv om det var høyt var det verken skrikende eller medførte vondt i ørene.
Det var det første skoleåret jeg måtte ta buss til sentrum for å gå på skole, en eller annen gang midt i mellom London Calling med The Clash og Take On Me med A-Ha. Det som begynte som en jakt på klistremerker til å lime inn i den store permen jeg hadde fått av mamma, tok brått slutt i en butikk som solgte stereoanlegg i hjembyen min.
Foran meg stod et par Quad ESL-63. Livet skulle aldri mer bli det samme. Det var bare noen ørsmå problemer.
1. Jeg var 13.
2. Jeg hadde ikke penger.
3. Jeg hadde ikke noe sted å sette sånne høyttalere.
4. Jeg manglet både forsterker og platespiller også.
5. Jeg bestemte ikke selv.
Det ble med drømmen. Drømmen om å få seg et stereoanlegg som fikk grensene mellom musikalsk illusjon og virkelighet til å viskes bort.
Den drømmen jakter jeg fremdeles.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar