Kabeljakten

Roald Mikkelsen i Renaissance Audio med kablene sine rundt halsen. Bildet er hentet fra Hifisentralen.

En liten titt til høyre på denne bloggen viser at jeg har en drøss med kabler til anlegget mitt. Alle er selvsagt ikke i bruk samtidig, men jeg kan bytte noen ganger før jeg er tilbake der jeg startet.

Mange mener at det ikke finnes noen lydmessig eller målemessig forskjell på kabler. Av egen erfaring - i hvert fall når det gjelder lytting - så vil jeg hevde at det er lydmessige forskjeller. Ulempen er at noen kabler kan gjøre stor forskjell i enkelte anlegg, men ingen forskjell i andre.

Selv er jeg på jakt etter en glimrende ubalansert kabel som ikke koster skjorta. (Nå vet jeg at mine begreper om hva skjorter skal koste er litt over det en del andre mener, men skitt au...)

Både Blue Jeans Cable LC-1 og ikke minst Viablue NF-S1 er gode kabler, men eksepsjonelle er de ikke. Da liker jeg min nye Analysis Plus Silver Oval-In bedre, men den er ikke perfekt den heller. Snart mottar jeg en Renaissance Blue Signature til test. Den er jeg spent på. Det samme med den nye Black Magic Revelation mk2 SE-kabelen. Den vet jeg ikke om jeg får testet. Kanskje burde jeg også skaffet meg et sett med Whistler Coanda RCA. Jeg er jo veldig fornøyd med XLR-kablene til Whistler.

På nettkabelsiden har jeg forelsket meg i LessLoss DFPC Signature, men de koster en hel del (1150 dollar stykket). Problemet er at jeg ikke har hørt noe bedre enn dem. Ennå.

Høyttalerkablene mine fra Forsman er de beste jeg har hørt til nå på denne siden av Transparent MusicWave Ultra til rundt 30 frognertiere, men snart kommer Black Magic Emotion SE i hus. Ryktene forteller om en helt spesiell kabel.

Jeg gleder meg.

Hifi-tester

Som skribent i bladet Hjemmekino har jeg nesten kontinuerlig produkter til test her hjemme. Nå er jeg nettopp i ferd med å avslutte testen av forforsterkeren Conrad-Johnson ET3, mens den integrerte forsterkeren Perraux Audiant 80i allerede står klar i racket.

En av de produktene jeg gleder meg mest til å få hørt i vår er platespilleren Oracle Delphi mk6.

Flere veier til Rom

Jeg reiser ganske mye i jobben min. Det har sine ulemper, men fordelene er at i vårt langstrakte land, finnes det hifi-frelste i en hver avkrok. I går var jeg i avkroken Bergen.

Noe av det mest fantastiske (les det ironisk) er den påståeligheten man observerer på eksempelvis nettforumet Hifisentralen. Folk med ofte begrenset erfaring slår bastant fast at ens egen vei til Lydnirvana er den eneste, og at de som lefler med andre måter å fremkalle god lyd på er en gjeng med uvitende idioter. Det er riktignok ikke så ofte de skriver det rett ut, men teksten mellom linjene er åpenbar.

Selv har jeg gitt opp å forfekte det ene foran det andre. Folks preferanser er så forskjellige, at å si at ett oppsett er det optimale for alle, vil være helt umulig.

Jeg har hørt fantastiske oppsett med vinyl, med cd-spillere og med harddiskbaserte signalkilder. Jeg har hørt det samme med rørforsterkere, digitalforsterkere og vanlige transistorforsterkere og ikke minst har jeg hørt både båndhøytalere, horn og konvensjonelle høyttalere som låter aldeles prima.

I går (i avkroken Bergen) fikk jeg høre nesten konvensjonelle høyttalere fra Overkill (de har Manger-elementer) og en proff forforsterker med innebygget dac og så mange justeringsmuligheter at kun fantasien satte grenser.

Lyden er noe av det beste jeg har hørt på klang og homogenitet, og ståpelsen var til stede opptil flere ganger. Likevel var det jo strengt tatt mindre interessant for eieren om jeg likte lyden, så lenge han digget det selv.

Det gjorde han, og mitt synspunkt blir jo da bare som ren bonus.

High-End Society

Om en drøy måned, det vil si fra 19-22. mai arrangeres Europas største hifimesse i München i Tyskland. To enorme haller i to fulle etasjer fylles opp med hifiutstyr fra hele verden. Jeg var på High-End-messa for første gang i 2009, og gjentok bedriften i fjor.

Begge årene har jeg dratt sammen med rundt ti personer fra Oslo Audio Society (OAS), og etter fjorårets messe ble denne rapporten lagt ut.

Året før lagde jeg min egen messe-rapport for bladet Hjemmekino og OAS.

Oslo Audio Society på tur i 2009.

Lydkalibrering

Selv når man begynner å nærme seg mål (eller strengt tatt det man tror er målet), er man fryktelig langt unna. Det hører man lett ved å gå på konsert.

I går var jeg og hørte den norske trioen Subtrio med Svein Folkvord, Stein Inge Brækhus og Jon Pål Inderhaug sammen med den italienske trompetisten Paolo Fresu. Når det går lenge mellom hver konsert hender det jeg tror jeg har bra dynamikk hjemme. Det har jeg for så vidt også, sammenlignet med mange andre stereoanlegg.

I forhold til "the real thing" er jeg ikke i nærheten. Konserten i går var for øvrig fantastisk flott. Både spillet til trioen og Fresu var av topp, topp klasse, og Inderhaug sine anekdoter mellom låtene hadde gjort seg på en stand-up-scene.

Fra toppen og nedover: Stein Inge Brækhus, Jon Pål Inderhaug, Svein Folkvord og Paolo Fresu.

Begynnelsen

Hjerte hamret. Det hamret hardt, men totalt ute av rytmen til musikken som fylte hele rommet. Det lignet ikke noen ting jeg hadde sett. Eller hørt. Det var klart, det var som på ordentlig, og selv om det var høyt var det verken skrikende eller medførte vondt i ørene.

Det var det første skoleåret jeg måtte ta buss til sentrum for å gå på skole, en eller annen gang midt i mellom London Calling med The Clash og Take On Me med A-Ha. Det som begynte som en jakt på klistremerker til å lime inn i den store permen jeg hadde fått av mamma, tok brått slutt i en butikk som solgte stereoanlegg i hjembyen min.

Foran meg stod et par Quad ESL-63. Livet skulle aldri mer bli det samme. Det var bare noen ørsmå problemer.

1. Jeg var 13.

2. Jeg hadde ikke penger.

3. Jeg hadde ikke noe sted å sette sånne høyttalere.

4. Jeg manglet både forsterker og platespiller også.

5. Jeg bestemte ikke selv.

Det ble med drømmen. Drømmen om å få seg et stereoanlegg som fikk grensene mellom musikalsk illusjon og virkelighet til å viskes bort.

Den drømmen jakter jeg fremdeles.